MISLYKKA...

Denne teksten er 2 mneder siden den ble skrevet og jeg klarte aldri bestemme meg for om jeg ville legge den ut eller ikke. Jeg har tatt flere runder p det, men med tanke p at det er det som beskriver mest hvordan jeg har det n s har jeg bestemt meg for legge ut den. Den ble skrevet fr jeg ble sykmeldt og begynte g til psykolog - men for vre rlig, s er ting slik fremdeles.. Og som alltid er det veldig rotete, men da fr dere jo en liten flelse av hvordan det er i hodet mitt. Det er nemlig dette rotet x 1000...


I det siste har jeg flt meg mislykket i alt jeg gjr. Jeg har ikke ork til noe, og jeg gjr ikke stort annet enn ligge p sofaen med dataen foran meg. Jeg str opp, drar p jobb, gr hjem og setter meg i sofaen. Og der blir jeg fort sittende til jeg skal legge meg. Og nr jeg frst legger meg, s blir jeg liggende tvinne med masse tanker i hodet mitt. Og slik blir jeg liggende til jeg blir s sliten at jeg slukner i 4-5 tida ogs skal jeg opp igjen til 6. Jeg er sliten som bare det, men jeg er ikke trtt. Jeg.. er bare tom, p en mte.

Hvordan jeg skal forklare hva tankene mine handler om vet jeg ikke. Mest av alt handler det vel om det at jeg ikke liker meg selv, i det hele tatt. Jeg liker ikke utseende mitt, og jeg har blitt altfor klar over hvordan jeg ser ut i det siste. Selv om jeg vet at all aktiviteten i sommer har ftt positivt resultat, s fler jeg meg strre enn jeg noensinne har vrt selv. Det er s ille at jeg bare vil gjemme meg i store daffisklr hele tiden, og aller helst unng folk. Jeg unngr se meg selv i speilet til og med, av en s enkel grunn som at jeg hater det jeg ser i det. Jeg orker nesten ikke ta bilder av meg selv for jeg ser ikke noe annet enn feil nr jeg gjr det. Store bollekinn, dobbelthake, ser ut som en giga hval and so on. Jeg hater alt jeg ser for vre helt rlig..

Men, jeg hater ogs det inni meg, hvis jeg kan kalle det det. Jeg hater det at jeg lar ting g s inn p meg og at det skal s lite til for at trene triller nedover kinnene mine. Jeg hater det at s fort noen spr meg hvordan det gr, s kommer trene frem og det fles som om jeg kommer til falle sammen. Jeg hater det at jeg ikke klarer la folk komme nr meg og at jeg ikke klarer fortelle folk hvordan jeg har det. Jeg hater det at jeg i stedet for fortelle det som det er, bare klistrer p et smil og later som at alt er supert. Jeg hater meg, enkelt og greit.

Jeg skulle nske jeg hadde hatt noen snakke med. Noen som bare lyttet, noen som spurte alle de riktige sprsmlene, men uten nekte p alt som blir sagt. Det jeg trenger n er bare f ut alt uten noen som sitter der og sier at det ikke er sant. Men mest av alt trenger jeg ha noen her. For dagene er s altfor lange og altfor triste slik som det er n...

Jeg skulle nske at det var noen her som kunne gitt meg en lang klem og nektet slippe meg fr de s at det gikk bra med meg. Jeg skulle nske det var noen her som kunne ftt meg opp av sofaen og funnet p noe med meg. Jeg skulle nske det var noen her som jeg kunne snakket med nr klokka er 3 om natta og jeg ikke klarer sove p grunn av alle tankene.

~ Gunnais

MASSE TANKER

Klokka er 12 og her sitter jeg med masse tanker i hodet og klarer ikke finne roen til legge meg. Prvde meg p en gtur i regnet, men tankene ble bare flere og jeg fikk enda mer uro i kroppen enn det jeg hadde fra fr av. Tankene er egentlig ikke verst - det verste er den flelsen man fr i kroppen. En skikkelig ekkel flelse i kroppen, en flelse av uro og at noe flt kommer til skje. Og da gr man tenke p alt det fle som kan skje og alt det fle som har skjedd, og hvor mye jeg virkelig hater meg selv og livet mitt for tida. For ja, jeg gjr virkelig det. Det var ikke slik jeg s for meg at livet mitt kom til vre nr jeg var 19 r. Jeg bor for meg selv endelig, har en jobb jeg elsker - men, allikevel s er det noe som ikke stemmer. Jeg er tom for energi og jeg har konstant den fle flelsen i kroppen. Jeg sliter mer og mer med komme meg ut av senga og jeg sliter enda mer med sovne om kvelden. For det er om kvelden, nr jeg sitter her helt alene uten noe gjre at det starter. Det er da alle tankene kommer og jeg fler meg rett og slett helt for jvlig.. Jeg prver holde meg opptatt for slippe tankene, men nr jeg knapt har energi til f vasket koppene s er det lettere sagt enn gjort. Jeg har ikke konsentrasjonsevne til lese bker engang, s n har jeg ikke den fluktmuligheten lenger engang. Eneste jeg orker er sitte i sofaen - jeg klarer ikke konsentrere meg gjennom et helt program p tv'en engang.

Selv om jeg gleder meg veldig til komme tilbake p jobb igjen, s kjenner jeg at jeg gruer meg. Jeg gruer meg for at jeg vet at jeg kommer ikke til ha energi til holde meg s aktiv at jeg slipper unna tankene. N kan jeg begynne rydde og alt slikt, men det vet jeg at jeg ikke kommer til ha energi til etter jobb. Jeg har jo knapt energi til det n, og da blir det jo ikke bedre etter noen timer p jobb. Heldigvis skal jeg tilbake p jobb sakte, men sikkert, og starter ikke 100% med engang. Slik som det er n, s ser jeg ikke for meg jobbe 100% p ei stund for vre rlig, for hvis jeg gjr det s frykter jeg det kommer til funke 1 mneds tid ogs blir jeg syk igjen, slik som fr. Men ikke misforst- jeg vil p jobb. Jeg vil veldig, veldig, veldig mye p jobb. Det er bare det at jeg synes det er litt skummelt. Skummelt for jeg er redd for at jeg ikke klarer det. At det gr bra ei lita stund ogs blir ting enda verre. For s mye verre enn det her tror jeg egentlig ikke jeg klarer. Men, det skal bli godt f rutine p dagene. Og ha en grunn til st opp. Tror det kommer til hjelpe mye, for n sover jeg bort halve dagene fler jeg for det er aldri noen rsak til st opp. Jeg skal jo ingenting uansett - det som str p dagsplan tar bare en liten time og ellers er det ingenting gjre. Bare sitte her med masse tanker og ingenting gjre for distrahere meg.

Jeg fr hre av legen min at jeg m tenke positivt og det prver jeg virkelig. Jeg lar vre skrive s mye om det negative bde p bloggen og facebook, men akkurat n trengte jeg bare f det ut. Skriving har alltid vrt min hjelp og jeg trengte virkelig en liten "utblsing" akkurat n. Av og til skulle jeg virkelig nske jeg kunne fortalt dette til folk, men det gr ikke. Jeg har prvd flere ganger, men jeg klarer ikke sette ord p det. Men nr jeg skriver - s kommer det av seg selv. Alt kommer ut, og selv om jeg vet at det av og til blir at jeg setter meg selv i en veldig srbar situasjon nr jeg gjr alt s offentlig s m jeg. Dette er min type terapi - og stol p meg, det er mye som ikke kommer ut. Kanskje kommer det ut etterhvert, for jeg har det lagret. Jeg er bare ikke modig nok til trykke p publiserknappen..

~ Gunnais

RSAKEN BAK SYKMELDINGA


S.. Hvordan skal jeg skrive dette da ? Det er ikke bare bare skrive dette, men det andre alternativet er snakke med folk om det og det klarer jeg ikke. Og jeg fler at mamma, pappa, venner og resten av familien fortjener vite hva det er. Og nr jeg ikke klarer si det, s tyr jeg til skriving. Det er nemlig mye lettere, uansett hvor vanskelig det er. Men dere fortjener vite det, selv om jeg vet at det ogs blir mange andre som kommer til lese det. Og noen kommer kanskje til bruke det mot meg, men da fr det s vre. Jeg trenger f det ut, og dette er den eneste mten jeg klarer det p..


Da jeg gikk ut fra legen idag, med sykmelding i hnda, flte jeg meg helt forferdelig, men samtidig lettet. Letter for at jeg flte meg hrt og at jeg fikk hjelp, og at jeg skulle slippe dra p jobb nr ting var slik som det er. Men forferdelig, for at jeg kommer til vre borte fra jobb enda mer. Jeg fler meg forferdelig for at jeg ikke har energi til vre p jobb gjre noe jeg virkelig liker gjre. Forferdelig for at jeg rett og slett ikke klarer gjre noen ting, og blir helt utslitt av bare vaske kopper. Og det verste av alt er at uansett hvor mye jeg sover, s blir jeg ikke uthvilt. Jeg klarer ikke sove sammenhengende ei natt og nr jeg vkner s kjennes det ut som om jeg har sprunget maraton eller noe. S som om hodepina ikke er ille nok, s fr jeg ikke sovet og den blir dermed mye verre og frer til lite svn.. Dette blir jo rett og slett en skikkelig ond sirkel etterhvert, og jeg klarer ikke komme meg ut av det, uansett hvor mye jeg prver...


Depresjon. Det er det som str som rsak til sykmeldinga. Fr s hadde jeg aldri trodd at det var noe som kom til holde meg borte fra jobb. Hele forrige r s tvang jeg meg p jobb nr jeg hadde det som verst, for at vre litt trist er ikke noen rsak til vre hjem fra jobb. Men, jeg tror at hodepina og slikt har alltid vrt tegn p at et eller annet ikke har stemt. Men jeg klarte meg og jeg kom meg gjennom tida i barnehagen uansett hvor ille det var. Men.. Siden sommer s har ting blitt verre og verre, og jeg klarer det ikke stort lengre. Jeg slenger p meg ei maske, smiler og har det s bra blant folk, men s fort jeg kommer hjem s faller maska og energien forlater kroppen i lpet av et sekund. Og nr jeg er hjemme skal jeg ordne meg mat, rydde, vaske kopper and so on, selv om eneste som frister er legge seg i senga og aldri st opp. Og nr jeg frst fr legge meg s har jeg masse tanker i hodet som holder meg vken og nr jeg frst sover s er det urolig svn, og nr alarmen ringer s vil jeg aller helst bare lukke ynene og sove i flere dager. Men det kan jeg ikke - for at jeg m p jobb. ja, jeg m.Det fr jeg hre hele tida - selv om du fler deg litt drlig s m du prve deg p jobb. Men, jeg er ikke litt drlig, jeg er bare tom. Jeg klarer det ikke. Men jeg klarer heller ikke fortelle folk det. S istede har jeg tvunget meg p jobb s og si hver dag, og bare blitt drligere og drligere.. For det er jo det som er forventet av meg ? At jeg kommer meg p jobb ? For jeg er jo ikke kjempesyk eller noe ?


S legens hjelp er sykmelding i 2 uker i frste omgang ogs tar vi det derifra. Men hva skal jeg gjre disse 2 ukene da ? Sitte hjemme alene p hybelen og ikke gjre en dritt ? Det er jo ikke som om jeg har energi uansett, s jeg kommer meg ikke noe sted. Jeg klarer ikke sprre folk om finne p noe, for jeg fler rett og slett at jeg maser. Men jeg trenger noen her. Noen snakke med, noen som drar meg ut av sofaen og ut av hybelen. S hper jeg virkelig at jeg har noen som kan hjelpe meg med det. For jeg tror ikke jeg kommer til bli bedre av sitte her p hybelen, helt alene. Dette er nok det nrmeste ropet om hjelp som kommer til komme..



Imorgen har jeg min frste time hos psykolog. Eller, har vrt der p snn introduksjonstime tidligere, men imorgen er min frste, ordentlige time. Men, jeg kommer ikke til snakke med noen andre om dette. Det er ikke noe vits i begynne sprre meg om det, for jeg kommer ikke til si noe. Jeg klarer det ikke for tida, for det er ille nok m snakke med en person om dette om jeg ikke kommer til f tusen sprsml fra andre i tillegg. Jeg snakker om det hvis jeg fler for det, s det er ikke noe vits i tvinge det ut av meg. Det kommer bare til gjre det verre.. Bare forst at det kommer til ta litt tid, fr det gr over. Ogs kan jeg snakke om det nr det er blitt litt bedre.

~ Gunnais

I DON'T EVEN KNOW WHERE TO START


What to say ? Dette bilde sier vel det meste.. Beklager om dette blir et veldig rotete eller srende innlegg, men m bare f det ut.

I det siste har ikke ting vrt helt topp. Ikke misforst, det er ikke derfor jeg er syk og har vrt hjemme fra jobb. For vre helt rlig s har jobb vrt noe av det eneste som egentlig har ftt meg opp av senga og kommet igang med dagen. Men jeg har flt meg s tom p en mte. Har flt at jeg har vrt fjern, ikke helt tilstedevrende og alene. Har storkost meg p jobb om dagene, ting har vrt s super ogs kommer jeg hjem. Og plutselig er det som om noen slr p en bryter og alt blir bare mrkt. Nr jeg kommer hjem er jeg helt alene. Og for meg, som er avhengig av ha folk rundt meg for at ikke ting skal bli slikt, s er det en stor overgang for meg g p skole og se vennene hver dag og komme hjem til familien etterp, til ikke treffe vennene mine i det hele tatt s og si og komme hjem til tom leilighet. Og det har gtt bra tidligere for jeg har ftt truffet vennene mine og hvis ikke har jeg ftt snakket med de p facebook eller skype. Men ting kan aldri holde seg en mte kan de vel? Det er bestandig ett eller annet som delegger...



N har jeg sluttet sprre om treffes for vre helt rlig. Jeg fler at ingen har tida. ja, jeg skjnner det at noen har en familie de vil vre sammen med etter skola, kjreste vre sammen med i helgene og andre venner vre sammen med, men i det siste har jeg flt meg rett og slett glemt. Det er nesten aldri noen som spr om finne p noe og det er i allefall sjeldent at noen starter en facebooksamtale med meg. Og det er sikkert feil av meg skylde p de, men etterhvert blir man lei av mase. For slik fles det for meg, hver eneste gang jeg trykker send p meldingene. Hver gang jeg skriver "skjer" eller "hei". Eller de gangene jeg er s dum og spr "kan vi finne p noe". For da er det nesten alltid nei, har planer and so on. Og det er greit, men det er flt for meg nr de aldri har tid. Og for vre helt rlig, s er det bare s mange ganger man orker bli avvist .. Og nr noen i tilleg sier at de skulle nske at de kunne vrt mer sammen med deg, kommer til trenge vre sammen med deg og alt snn, og faktisk er 5 minutts kjretur unna her s si hver dag sammen med noen andre i vennegjengen uten kunne komme innom her en tur s blir det nok. Da er det ikke vits i si at man ikke har tid lenger, da fr jeg rett og slett en flelse av at de ikke orker vre sammen med meg. Jeg mener, jeg har alltid sagt at hvis de er i omrdet s er det bare si ifra s kan vi treffes for jeg gjr aldri noe om dagene uansett, men gjr de det ?! Nei, istede s smrer de det s og si i ansiktet p meg at de er sammen med sende snap'er og alt slikt om at de er sammen. Og nr jeg faktisk tar det opp med den personen s fr jeg til svar at vi kan finne p noe neste uke, for s se at de fremdeles er p Stjrdal lenge etterp. Det srer meg, veldig og faktisk. I allefall nr jeg har bde sagt og skrevet at jeg trenger vre sammen med folk for tida. Spesielt en av de 2 vet hvordan jeg har det. Jeg har faktisk sagt det rett ut til henne. Men slik som det er akkurat n s fler jeg at jeg kan st rett ved folk og rope "Jeg er ensom og fler meg helt dritt !" s hyt jeg klarer uten f reaksjoner. Er det virkelig slik det skal vre, nr du har en stor "vennegjeng" som alle har sagt at de er der for deg ? For jeg trodde det i allefall skulle gtt an skrevet en melding eller noe av og til, bare for vise at du faktisk ikke har glemt den andre.



Jeg er rett og slett ensom, og for vre helt rlig s fler jeg meg verre og verre for hver dag. Og n vet jeg ikke helt hva jeg skal gjre, for det er verre enn det bruker vre. Og nr jeg da fler at noen av mine beste venner ikke fler for vre sammen med meg, s blir ikke ting bedre. Og jada, det er sikkert ikke slik de mener det, men det er slik det fles for meg. M jeg rope det i rene deres for at de skal skjnnne det ? Jeg er kjempeglad i vennene mine, ikke misforst, men akkurat n s fler jeg ikke at de hjelper meg noen ting. Og jeg hper ikke de begynner plutselig vre sammen med meg pga skyld, for det er verste jeg vet. Jeg mtte bare f det ut, for akkurat n s er litt "nok er nok"-situasjon. Det er som sagt ikke for sre eller noe, men kanskje noen tar hintet n ?! For jeg kommer aldri til si dette direkte til de, s derfor gjr jeg slik. N har jeg ftt det ut, s fr de gjre som de selv nsker med det.

~ Gunnais



Velkommen!




Gunn Elisabeth. 18 r. Glad, til tider barnslig og rar, men ogs sta og langsint. Usaklig blogg, og kanskje deprimerende.

arkiv


November 2013
Oktober 2013
September 2013
August 2013
Juli 2013
Juni 2013
Mai 2013
April 2013
Mars 2013
Februar 2013
Januar 2013
Desember 2012

kategorier


Anbefalinger
Blogg
Fun facts
Hverdag
Me wants
Mobilblogging
Musikk & Quotes
My place :)
Mneden som var
Oppskrifter
Tanker & Meninger
Tips&Triks
Utfordring
Weheartit

favoritter


blogg.no
F din egen blogg!

designet er laget av:


Caroline Maria

TIL TOPPEN AV BLOGGEN
hits