MISLYKKA...

Denne teksten er 2 måneder siden den ble skrevet og jeg klarte aldri å bestemme meg for om jeg ville legge den ut eller ikke. Jeg har tatt flere runder på det, men med tanke på at det er det som beskriver mest hvordan jeg har det nå så har jeg bestemt meg for å legge ut den. Den ble skrevet før jeg ble sykmeldt og begynte å gå til psykolog - men for å være ærlig, så er ting slik fremdeles.. Og som alltid er det veldig rotete, men da får dere jo en liten følelse av hvordan det er i hodet mitt. Det er nemlig dette rotet x 1000...


I det siste har jeg følt meg mislykket i alt jeg gjør. Jeg har ikke ork til noe, og jeg gjør ikke stort annet enn å ligge på sofaen med dataen foran meg. Jeg står opp, drar på jobb, går hjem og setter meg i sofaen. Og der blir jeg fort sittende til jeg skal legge meg. Og når jeg først legger meg, så blir jeg liggende å tvinne med masse tanker i hodet mitt. Og slik blir jeg liggende til jeg blir så sliten at jeg slukner i 4-5 tida også skal jeg opp igjen til 6. Jeg er sliten som bare det, men jeg er ikke trøtt. Jeg.. er bare tom, på en måte.

Hvordan jeg skal forklare hva tankene mine handler om vet jeg ikke. Mest av alt handler det vel om det at jeg ikke liker meg selv, i det hele tatt. Jeg liker ikke utseende mitt, og jeg har blitt altfor klar over hvordan jeg ser ut i det siste. Selv om jeg vet at all aktiviteten i sommer har fått positivt resultat, så føler jeg meg større enn jeg noensinne har vært selv. Det er så ille at jeg bare vil gjemme meg i store daffisklær hele tiden, og aller helst unngå folk. Jeg unngår å se meg selv i speilet til og med, av en så enkel grunn som at jeg hater det jeg ser i det. Jeg orker nesten ikke å ta bilder av meg selv for jeg ser ikke noe annet enn feil når jeg gjør det. Store bollekinn, dobbelthake, ser ut som en giga hval and so on.  Jeg hater alt jeg ser for å være helt ærlig..

Men, jeg hater også det inni meg, hvis jeg kan kalle det det. Jeg hater det at jeg lar ting gå så inn på meg og at det skal så lite til for at tårene triller nedover kinnene mine. Jeg hater det at så fort noen spør meg hvordan det går, så kommer tårene frem og det føles som om jeg kommer til å falle sammen.  Jeg hater det at jeg ikke klarer å la folk komme nær meg og at jeg ikke klarer å fortelle folk hvordan jeg har det. Jeg hater det at jeg i stedet for å fortelle det som det er, bare klistrer på et smil og later som at alt er supert. Jeg hater meg, enkelt og greit.

Jeg skulle ønske jeg hadde hatt noen å snakke med. Noen som bare lyttet, noen som spurte alle de riktige spørsmålene, men uten å nekte på alt som blir sagt. Det jeg trenger nå er bare å få ut alt uten noen som sitter der og sier at det ikke er sant. Men mest av alt trenger jeg å ha noen her. For dagene er så altfor lange og altfor triste slik som det er nå...

Jeg skulle ønske at det var noen her som kunne gitt meg en lang klem og nektet å slippe meg før de så at det gikk bra med meg. Jeg skulle ønske det var noen her som kunne fått meg opp av sofaen og funnet på noe med meg. Jeg skulle ønske det var noen her som jeg kunne snakket med når klokka er 3 om natta og jeg ikke klarer å sove på grunn av alle tankene.

 

 

 ~ Gunnais

MASSE TANKER

Klokka er 12 og her sitter jeg med masse tanker i hodet og klarer ikke å finne roen til å legge meg. Prøvde meg på en gåtur i regnet, men tankene ble bare flere og jeg fikk enda mer uro i kroppen enn det jeg hadde fra før av. Tankene er egentlig ikke verst - det verste er den følelsen man får i kroppen. En skikkelig ekkel følelse i kroppen, en følelse av uro og at noe fælt kommer til å skje. Og da går man å tenke på alt det fæle som kan skje og alt det fæle som har skjedd, og hvor mye jeg virkelig hater meg selv og livet mitt for tida. For ja, jeg gjør virkelig det. Det var ikke slik jeg så for meg at livet mitt kom til å være når jeg var 19 år. Jeg bor for meg selv endelig, har en jobb jeg elsker - men, allikevel så er det noe som ikke stemmer. Jeg er tom for energi og jeg har konstant den fæle følelsen i kroppen. Jeg sliter mer og mer med å komme meg ut av senga og jeg sliter enda mer med å sovne om kvelden. For det er om kvelden, når jeg sitter her helt alene uten noe å gjøre at det starter. Det er da alle tankene kommer og jeg føler meg rett og slett helt for jævlig..  Jeg prøver å holde meg opptatt for å slippe tankene, men når jeg knapt har energi til å få vasket koppene så er det lettere sagt enn gjort. Jeg har ikke konsentrasjonsevne til å lese bøker engang, så nå har jeg ikke den fluktmuligheten lenger engang. Eneste jeg orker er å sitte i sofaen - jeg klarer ikke å konsentrere meg gjennom et helt program på tv'en engang. 

Selv om jeg gleder meg veldig til å komme tilbake på jobb igjen, så kjenner jeg at jeg gruer meg. Jeg gruer meg for at jeg vet at jeg kommer ikke til å ha energi til å holde meg så aktiv at jeg slipper unna tankene. Nå kan jeg begynne å rydde og alt slikt, men det vet jeg at jeg ikke kommer til å ha energi til etter jobb. Jeg har jo knapt energi til det nå, og da blir det jo ikke bedre etter noen timer på jobb. Heldigvis skal jeg tilbake på jobb sakte, men sikkert, og starter ikke 100% med engang. Slik som det er nå, så ser jeg ikke for meg å jobbe 100% på ei stund for å være ærlig, for hvis jeg gjør det så frykter jeg det kommer til å funke 1 måneds tid også blir jeg syk igjen, slik som før. Men ikke misforstå- jeg vil på jobb. Jeg vil veldig, veldig, veldig mye på jobb. Det er bare det at jeg synes det er litt skummelt. Skummelt for jeg er redd for at jeg ikke klarer det. At det går bra ei lita stund også blir ting enda verre. For så mye verre enn det her tror jeg egentlig ikke jeg klarer. Men, det skal bli godt å få rutine på dagene. Og ha en grunn til å stå opp. Tror det kommer til å hjelpe mye, for nå sover jeg bort halve dagene føler jeg for det er aldri noen årsak til å stå opp. Jeg skal jo ingenting uansett - det som står på dagsplan tar bare en liten time og ellers er det ingenting å gjøre. Bare sitte her med masse tanker og ingenting å gjøre for å distrahere meg.

Jeg får høre av legen min at jeg må tenke positivt og det prøver jeg virkelig. Jeg lar være å skrive så mye om det negative både på bloggen og facebook, men akkurat nå trengte jeg bare å få det ut. Skriving har alltid vært min hjelp og jeg trengte virkelig en liten "utblåsing" akkurat nå. Av og til skulle jeg virkelig ønske jeg kunne fortalt dette til folk, men det går ikke. Jeg har prøvd flere ganger, men jeg klarer ikke å sette ord på det. Men når jeg skriver - så kommer det av seg selv. Alt kommer ut, og selv om jeg vet at det av og til blir at jeg setter meg selv i en veldig sårbar situasjon når jeg gjør alt så offentlig så må jeg. Dette er min type terapi - og stol på meg, det er mye som ikke kommer ut. Kanskje kommer det ut etterhvert, for jeg har det lagret. Jeg er bare ikke modig nok til å trykke på publiserknappen.. 

~ Gunnais

ÅRSAKEN BAK SYKMELDINGA


Så.. Hvordan skal jeg skrive dette da ? Det er ikke bare bare å skrive dette, men det andre alternativet er å snakke med folk om det og det klarer jeg ikke. Og jeg føler at mamma, pappa, venner og resten av familien fortjener å vite hva det er. Og når jeg ikke klarer å si det, så tyr jeg til skriving. Det er nemlig mye lettere, uansett hvor vanskelig det å er. Men dere fortjener å vite det, selv om jeg vet at det også blir mange andre som kommer til å lese det. Og noen kommer kanskje til å bruke det mot meg, men da får det så være. Jeg trenger å få det ut, og dette er den eneste måten jeg klarer det på..


Da jeg gikk ut fra legen idag, med sykmelding i hånda, følte jeg meg helt forferdelig, men samtidig lettet. Letter for at jeg følte meg hørt og at jeg fikk hjelp, og at jeg skulle slippe å dra på jobb når ting var slik  som det er. Men forferdelig, for at jeg kommer til å være borte fra jobb enda mer. Jeg føler meg forferdelig for at jeg ikke har energi til å være på jobb å gjøre noe jeg virkelig liker å gjøre. Forferdelig for at jeg rett og slett ikke klarer å gjøre noen ting, og blir helt utslitt av å bare vaske kopper. Og det verste av alt er at uansett hvor mye jeg sover, så blir jeg ikke uthvilt. Jeg klarer ikke å sove sammenhengende ei natt og når jeg våkner så kjennes det ut som om jeg har sprunget maraton eller noe. Så som om hodepina ikke er ille nok, så får jeg ikke sovet og den blir dermed mye verre og fører til lite søvn.. Dette blir jo rett og slett en skikkelig ond sirkel etterhvert, og jeg klarer ikke å komme meg ut av det, uansett hvor mye jeg prøver...


Depresjon. Det er det som står som årsak til sykmeldinga. Før så hadde jeg aldri trodd at det var noe som kom til å holde meg borte fra jobb. Hele forrige år så tvang jeg meg på jobb når jeg hadde det som verst, for at å være litt trist er ikke noen årsak til å være hjem fra jobb. Men, jeg tror at hodepina og slikt har alltid vært tegn på at et eller annet ikke har stemt. Men jeg klarte meg og jeg kom meg gjennom tida i barnehagen uansett hvor ille det var. Men.. Siden sommer så har ting blitt verre og verre, og jeg klarer det ikke stort lengre. Jeg slenger på meg ei maske, smiler og har det så bra blant folk, men så fort jeg kommer hjem så faller maska og energien forlater kroppen i løpet av et sekund. Og når jeg er hjemme skal jeg ordne meg mat, rydde, vaske kopper and so on, selv om eneste som frister er å legge seg i senga og aldri stå opp. Og når jeg først får legge meg så har jeg masse tanker i hodet som holder meg våken og når jeg først sover så er det urolig søvn, og når alarmen ringer så vil jeg aller helst bare lukke øynene og sove i flere dager. Men det kan jeg ikke - for at jeg på jobb. Å ja, jeg må. Det får jeg høre hele tida - selv om du føler deg litt dårlig så må du prøve deg på jobb. Men, jeg er ikke litt dårlig, jeg er bare tom. Jeg klarer det ikke. Men jeg klarer heller ikke å fortelle folk det. Så istede har jeg tvunget meg på jobb så og si hver dag, og bare blitt dårligere og dårligere.. For det er jo det som er forventet av meg ? At jeg kommer meg på jobb ? For jeg er jo ikke kjempesyk eller noe ?


Så legens hjelp er sykmelding i 2 uker i første omgang også tar vi det derifra. Men hva skal jeg gjøre disse 2 ukene da ? Sitte hjemme alene på hybelen og ikke gjøre en dritt ? Det er jo ikke som om jeg har energi uansett, så jeg kommer meg ikke noe sted. Jeg klarer ikke å spørre folk om å finne på noe, for jeg føler rett og slett at jeg maser. Men jeg trenger noen her. Noen å snakke med, noen som drar meg ut av sofaen og ut av hybelen. Så håper jeg virkelig at jeg har noen som kan hjelpe meg med det. For jeg tror ikke jeg kommer til å bli bedre av å sitte her på hybelen, helt alene. Dette er nok det nærmeste ropet om hjelp som kommer til å komme..



Imorgen har jeg min første time hos psykolog. Eller, har vært der på sånn introduksjonstime tidligere, men imorgen er min første, ordentlige time. Men, jeg kommer ikke til å snakke med noen andre om dette. Det er ikke noe vits i å begynne å spørre meg om det, for jeg kommer ikke til å si noe. Jeg klarer det ikke for tida, for det er ille nok å må snakke med en person om dette om jeg ikke kommer til å få tusen spørsmål fra andre i tillegg. Jeg snakker om det hvis jeg føler for det, så det er ikke noe vits i å tvinge det ut av meg. Det kommer bare til å gjøre det verre.. Bare forstå at det kommer til å ta litt tid, før det går over. Også kan jeg snakke om det når det er blitt litt bedre. 

 

~ Gunnais

I DON'T EVEN KNOW WHERE TO START


What to say ? Dette bilde sier vel det meste.. Beklager om dette blir et veldig rotete eller sårende innlegg, men må bare få det ut.

I det siste har ikke ting vært helt topp. Ikke misforstå, det er ikke derfor jeg er syk og har vært hjemme fra jobb. For å være helt ærlig så har jobb vært noe av det eneste som egentlig har fått meg opp av senga og kommet igang med dagen. Men jeg har følt meg så tom på en måte. Har følt at jeg har vært fjern, ikke helt tilstedeværende og alene. Har storkost meg på jobb om dagene, ting har vært så super også kommer jeg hjem. Og plutselig er det som om noen slår på en bryter og alt blir bare mørkt. Når jeg kommer hjem er jeg helt alene. Og for meg, som er avhengig av å ha folk rundt meg for at ikke ting skal bli slikt, så er det en stor overgang for meg å gå på skole og se vennene hver dag og komme hjem til familien etterpå, til å ikke treffe vennene mine i det hele tatt så og si og komme hjem til tom leilighet. Og det har gått bra tidligere for jeg har fått truffet vennene mine og hvis ikke har jeg fått snakket med de på facebook eller skype. Men ting kan aldri holde seg en måte kan de vel? Det er bestandig ett eller annet som ødelegger...



Nå har jeg sluttet å spørre om å treffes for å være helt ærlig. Jeg føler at ingen har tida. Å ja, jeg skjønner det at noen har en familie de vil være sammen med etter skola, kjæreste å være sammen med i helgene og andre venner å være sammen med, men i det siste har jeg følt meg rett og slett glemt. Det er nesten aldri noen som spør om å finne på noe og det er i allefall sjeldent at noen starter en facebooksamtale med meg. Og det er sikkert feil av meg å skylde på de, men etterhvert blir man lei av å mase. For slik føles det for meg, hver eneste gang jeg trykker send på meldingene. Hver gang jeg skriver "skjer" eller "hei". Eller de gangene jeg er så dum og spør "kan vi finne på noe". For da er det nesten alltid nei, har planer and so on. Og det er greit, men det er fælt for meg når de aldri har tid. Og for å være helt ærlig, så er det bare så mange ganger man orker å bli avvist å.. Og når noen i tilleg sier at de skulle ønske at de kunne vært mer sammen med deg, kommer til å trenge å være sammen med deg og alt sånn, og faktisk er 5 minutts kjøretur unna her så å si hver dag sammen med noen andre i vennegjengen uten å kunne komme innom her en tur så blir det nok. Da er det ikke vits i å si at man ikke har tid lenger, da får jeg rett og slett en følelse av at de ikke orker å være sammen med meg. Jeg mener, jeg har alltid sagt at hvis de er i området så er det bare å si ifra så kan vi treffes for jeg gjør aldri noe om dagene uansett, men gjør de det ?! Nei, istede så smører de det så og si i ansiktet på meg at de er sammen med å sende snap'er og alt slikt om at de er sammen. Og når jeg faktisk tar det opp med den personen så får jeg til svar at vi kan finne på noe neste uke, for så å se at de fremdeles er på Stjørdal lenge etterpå. Det sårer meg, veldig og faktisk. I allefall når jeg har både sagt og skrevet at jeg trenger å være sammen med folk for tida. Spesielt en av de 2 vet hvordan jeg har det. Jeg har faktisk sagt det rett ut til henne. Men slik som det er akkurat nå så føler jeg at jeg kan stå rett ved folk og rope "Jeg er ensom og føler meg helt dritt !" så høyt jeg klarer uten å få reaksjoner. Er det virkelig slik det skal være, når du har en stor "vennegjeng" som alle har sagt at de er der for deg ? For jeg trodde det i allefall skulle gått an å skrevet en melding eller noe av og til, bare for å vise at du faktisk ikke har glemt den andre.



Jeg er rett og slett ensom, og for å være helt ærlig så føler jeg meg verre og verre for hver dag. Og nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre, for det er verre enn det bruker å være. Og når jeg da føler at noen av mine beste venner ikke føler for å være sammen med meg, så blir ikke ting bedre. Og jada, det er sikkert ikke slik de mener det, men det er slik det føles for meg. Må jeg rope det i ørene deres for at de skal skjønnne det ? Jeg er kjempeglad i vennene mine, ikke misforstå, men akkurat nå så føler jeg ikke at de hjelper meg noen ting. Og jeg håper ikke de begynner å plutselig være sammen med meg pga skyld, for det er verste jeg vet. Jeg måtte bare få det ut, for akkurat nå så er litt "nok er nok"-situasjon. Det er som sagt ikke for å såre eller noe, men kanskje noen tar hintet nå ?! For jeg kommer aldri til å si dette direkte til de, så derfor gjør jeg slik. Nå har jeg fått det ut, så får de gjøre som de selv ønsker med det.

~ Gunnais



Velkommen!




Gunn Elisabeth. 18 år. Glad, til tider barnslig og rar, men også sta og langsint. Usaklig blogg, og kanskje deprimerende.

arkiv


November 2013
Oktober 2013
September 2013
August 2013
Juli 2013
Juni 2013
Mai 2013
April 2013
Mars 2013
Februar 2013
Januar 2013
Desember 2012

kategorier


Anbefalinger
Blogg
Fun facts
Hverdag
Me wants
Mobilblogging
Musikk & Quotes
My place :)
Måneden som var
Oppskrifter
Tanker & Meninger
Tips&Triks
Utfordring
Weheartit

favoritter


blogg.no
Få din egen blogg!

designet er laget av:


Caroline Maria

TIL TOPPEN AV BLOGGEN
hits