MISLYKKA...

Denne teksten er 2 måneder siden den ble skrevet og jeg klarte aldri å bestemme meg for om jeg ville legge den ut eller ikke. Jeg har tatt flere runder på det, men med tanke på at det er det som beskriver mest hvordan jeg har det nå så har jeg bestemt meg for å legge ut den. Den ble skrevet før jeg ble sykmeldt og begynte å gå til psykolog - men for å være ærlig, så er ting slik fremdeles.. Og som alltid er det veldig rotete, men da får dere jo en liten følelse av hvordan det er i hodet mitt. Det er nemlig dette rotet x 1000...


I det siste har jeg følt meg mislykket i alt jeg gjør. Jeg har ikke ork til noe, og jeg gjør ikke stort annet enn å ligge på sofaen med dataen foran meg. Jeg står opp, drar på jobb, går hjem og setter meg i sofaen. Og der blir jeg fort sittende til jeg skal legge meg. Og når jeg først legger meg, så blir jeg liggende å tvinne med masse tanker i hodet mitt. Og slik blir jeg liggende til jeg blir så sliten at jeg slukner i 4-5 tida også skal jeg opp igjen til 6. Jeg er sliten som bare det, men jeg er ikke trøtt. Jeg.. er bare tom, på en måte.

Hvordan jeg skal forklare hva tankene mine handler om vet jeg ikke. Mest av alt handler det vel om det at jeg ikke liker meg selv, i det hele tatt. Jeg liker ikke utseende mitt, og jeg har blitt altfor klar over hvordan jeg ser ut i det siste. Selv om jeg vet at all aktiviteten i sommer har fått positivt resultat, så føler jeg meg større enn jeg noensinne har vært selv. Det er så ille at jeg bare vil gjemme meg i store daffisklær hele tiden, og aller helst unngå folk. Jeg unngår å se meg selv i speilet til og med, av en så enkel grunn som at jeg hater det jeg ser i det. Jeg orker nesten ikke å ta bilder av meg selv for jeg ser ikke noe annet enn feil når jeg gjør det. Store bollekinn, dobbelthake, ser ut som en giga hval and so on.  Jeg hater alt jeg ser for å være helt ærlig..

Men, jeg hater også det inni meg, hvis jeg kan kalle det det. Jeg hater det at jeg lar ting gå så inn på meg og at det skal så lite til for at tårene triller nedover kinnene mine. Jeg hater det at så fort noen spør meg hvordan det går, så kommer tårene frem og det føles som om jeg kommer til å falle sammen.  Jeg hater det at jeg ikke klarer å la folk komme nær meg og at jeg ikke klarer å fortelle folk hvordan jeg har det. Jeg hater det at jeg i stedet for å fortelle det som det er, bare klistrer på et smil og later som at alt er supert. Jeg hater meg, enkelt og greit.

Jeg skulle ønske jeg hadde hatt noen å snakke med. Noen som bare lyttet, noen som spurte alle de riktige spørsmålene, men uten å nekte på alt som blir sagt. Det jeg trenger nå er bare å få ut alt uten noen som sitter der og sier at det ikke er sant. Men mest av alt trenger jeg å ha noen her. For dagene er så altfor lange og altfor triste slik som det er nå...

Jeg skulle ønske at det var noen her som kunne gitt meg en lang klem og nektet å slippe meg før de så at det gikk bra med meg. Jeg skulle ønske det var noen her som kunne fått meg opp av sofaen og funnet på noe med meg. Jeg skulle ønske det var noen her som jeg kunne snakket med når klokka er 3 om natta og jeg ikke klarer å sove på grunn av alle tankene.

 

 

 ~ Gunnais


  0 kommentarer på "MISLYKKA..."


Legg igjen en kommentar

Navn:
Husk meg?
E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:

Designet er laget av CAROLINE MARIA


Velkommen!




Gunn Elisabeth. 18 år. Glad, til tider barnslig og rar, men også sta og langsint. Usaklig blogg, og kanskje deprimerende.

arkiv


November 2013
Oktober 2013
September 2013
August 2013
Juli 2013
Juni 2013
Mai 2013
April 2013
Mars 2013
Februar 2013
Januar 2013
Desember 2012

kategorier


Anbefalinger
Blogg
Fun facts
Hverdag
Me wants
Mobilblogging
Musikk & Quotes
My place :)
Måneden som var
Oppskrifter
Tanker & Meninger
Tips&Triks
Utfordring
Weheartit

favoritter


blogg.no
Få din egen blogg!

designet er laget av:


Caroline Maria

hits